Forrige uke fikk vi en ny bloggoppgave fra Karl Philip, som jeg personlig syns er den vanskeligste vi har fått hittil. Oppgaven er å beskrive et problem som vi ønsker å løse. Enkelt tenker kanskje du. Karl Philip forklarer videre at bakgrunnen for oppgaveteksten er inspirert av et sitat fra Jaime Casap som lyder som følger:

«Don´t ask students what they want to be when they grow up. Ask them what problem they want to solve and what they need to learn to build the knowledge, skills, and abilities to solve that problem!»

Hvilket problem ønsker jeg å løse? Dette spørsmålet har svevd rundt i hodet mitt siden vi fikk utdelt oppgaven. Problemet er at jeg egentlig ikke har noen problemer og det i seg selv er vell et problem? Jeg har drøftet alt som det er mulig å tenke seg, alt fra miljø på verdensbasis til eksamensformer på høyskoler og universiteter. Eller hvilke problemer finnes det innen offentlige og private sektorer? Er dette problemer jeg virkelig vil være med å løse? Er det dette jeg vil skrive om?

Problemet jeg har kommet frem til som jeg brenner for har kanskje ikke så mye med retningen jeg studerer, men et problem som jeg ser hver eneste dag. Jeg ser problemet når jeg går til og fra skolen oppover langs Karl Johans gate. Jeg ønsker å være med å hjelpe noen av de som kanskje trenger det mest. Uteliggere og rusmisbrukere er noe jeg ser og er rundt meg nesten hver eneste dag, det har blitt så vanlig for meg å se de, at jeg ikke tenkte på dem som et problem. Skillet mellom uteligger og narkoman kan for mange være nokså vagt. Da man ser enkelte som sover ute på gata i Oslo tenker veldig mange at de er narkomane. Det er viktig å være klar over at enkelte av de som bor på gata ikke nødvendigvis er narkomane.

Petter uteligger

Du har mest sannsynlig hørt om Petter uteligger som er en dokumentarserie (TV 2), hvor Petter Nyquist skal leve som en uteligger i 52 dager. Han la igjen både mobiltelefon, penger og hadde kun med seg de klærne han dro med. Dokumentar serien har fått mye bra omtale i ulike medier dagbladet skrev en artikkel hvor overskriften var «Petter Uteligger» rører en hel nasjon. I tillegg til flere rørende artikler av dokumentarserien, har temaet blitt tatt opp under spørretimen på Stortinget blir det beskrevet om i en artikkel fra ABCnyheter der det blir forklart at denne serien ga økt oppmerksomhet til noen av de ubehagelige sidene ved den norske rusomsorgen.

I flere av episodene får man et innblikk i hvordan de ulike karakterene lever og ikke minst hvor de lever. Enkelte av personene vi møter bor på gata, parkeringshus, mens andre velger å bo på hospits eller har fått tilbud om en kommunalbolig. Forholdene på enkelte hospits er så dårlige at enkelte velger å sove ute fordi det er mye bråk og støy, tyveri og dårlige forhold blant beboerne. Dersom man hadde klart å forbedre forholdene på hospitsene slik at alle kan trives og for alle å ha et sted å være, der man kan oppbevare sine personlige eiendeler slik at man kan bygge seg et hjem. Dette vil være med på å fjerne mye av det som vi blir eksponert for ute på gatene, hvor enkelte setter sprøyter rett på gata og må bære rundt på alle sine personlige eiendeler. Dersom alle har muligheten til å ha et sted å dra, komme hjem til vil det være med på å gjøre hverdagen deres enklere på mange måter. Samtidig som det vil minske eksponeringen av rus på åpengate, dersom man har et sted å oppholde seg vil man kanskje trekke vekk fra gatene og heller være rundt mer ordnede forhold..

 =Oslo

=Oslo er et reklamefritt og politisk uavhengig magasin som selges av rusavhengige og vanskeligstilte. Magasinet er non-profit som betyr det ikke er gevinstkrevende eiere. Selgerne kjøper magasinet for 50,- og selger dem på gata til 100,-. Det betyr at halvparten av pengene går til selgeren. Selgerne er mennesker som av ulike årsaker ikke får ta del i det normale arbeidslivet. Dette er en måte for vanskeligstilte til å kunne bidra og bli inkludert i samfunnet. I andre deler av landet er =Norge magasinets tittel. =Norge er medlem av det internasjonale nettverket INSP (International Network of Streetpapers).

=Oslo har gjort at mange tiggere og narkomane har fått et nytt navn, nemlig selgere. Mange har utalt at de ikke klarer å være kriminelle lenger fordi de føler at de har fått en helt ny identitet. Videre har andre sagt at de doper seg mindre enn tidligere nettopp fordi dersom de er dopet på jobb, får de heller ingen salg. Erlik har vært med på å endret folks syn på rusavhengige, samtidig som selgerne får en rutine i hverdagen og en inntektskilde. Dette gir mange en mulighet til å ta avstand fra et kriminelt miljø.

Hvordan kan du bidra:
  • Kjøp magasinet hver måned (100,-)
  • SMS erlikgave til 2160 (100,-)
  •  Sette inn en pengegave til selgerne på følgende gavekonto: 5082 05 86570
  • Ring på 23 10 05 09 for å høre om de har kapasitet og lagerplass til å ta i mot gaver, dersom du har klær eller lignende du vil donere.

Hvorfor havner enkelte på «den gale siden»?

Hvordan har det seg sånn at enkelte havner på denne siden av livet?  Hvordan kan det være så kort vei fra suksess til nederlag? Det finnes mange ulike teorier og meninger rundt dette temaet. Rusmisbrukere møter mye kritikk og fordommer i hverdagen. Noen mener at de som har havnet på den siden av livet ikke fortjener noe annet, mens andre har mer åpne holdninger mot rusmisbrukere. Fortjener ikke hvert eneste menneske et sted å bo? Mange av de som er narkomane i dag har tatt noen valg som de senere har angret på. Betyr det at man skal ekskludere de fra samfunnet og be de klare seg på egenhånd uten noen alternativer eller muligheter for endring?

Arv og Miljø

I følge tidligintervensjon.no er rusbruk i meget sterk grad en sosial og kollektiv handling. Med det betyr det at rus bruken i det miljøet man er i har en stor betydning.  Man får  rusvaner av andre man er i nærheten av. Videre forklarer de at man vet at foreldres rusvaner har nokså stor betydning for utvikling av rusvaner hos barn og unge. I tillegg til dette starter som oftest eksperimentering med rusbruk sammen med jevnaldrende venner. I flere av episodene fra Petter uteligger får vi høre ulike historier om hvordan hver enkelt har havnet inn i en hverdag med rus. I flere av historiene får vi høre gjentatte ganger hvordan de har blitt påvirket av andre personer som de har omgitt seg med.En av personlighetene i serien forklarte at det hele startet med at han begynte å røyke hasj sammen med en venn, dette er med på å underbygge informasjonen fra tidligintervensjon.no. Videre får vi høre om en annen som fikk sin første sprøyte med herion til bursdag av noen eldre venner da han var 15 år, etter det fulgte det flere år med aktiv rus og avrusning. I femte episode møter vi en annen karakter som slet med depresjon som yngre og fant trøst i amfetamin.

Samtidig er det viktig å huske at ikke alle kan leve det livet som veldig mange ser på som den riktige måten å leve på, alle kan ikke passe inn. Vi mennesker må få velge hvordan vi selv skal leve, men alle skal ha muligheten. Alle bør ha muligheten til å ha et sted å bo, under nokså ordnede og gode forhold. Det er mange der ute som trenger hjelp, men kanskje ikke den hjelpen som vi mener de trenger.

Hva kan vi gjøre for at hverdagen deres kan bli enklere? Finnes det muligheter som gjør at forholdene deres kan bli bedre?

 

Kilder:

 

2 thoughts on “ET PROBLEM JEG ØNSKER Å LØSE”

  1. Den gruppen i samfunnet vårt som oftest blir glemt, her kunne vi ALLE gjort mye mer for å hjulpet disse menneskene. De har tatt noen feil steg på veien, men må være mulig å hjelpe de for det. Her har vi ikke et samfunnsproblem, men en utfordring som burde vært løst for lengst i et land som Norge :)

  2. Er helt enig i at dette er et problem som kan bli løst i større grad. Selv fikk jeg et større engasjement i denne saken når jeg fulgte med på «Petter Uteligger». Dette var et godt gjennomført innlegg! stå på videre :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *